Støtte til idretten

Historien gjentar seg med jevne mellomrom: norske idrettsprofiler tar på seg en rolle som ambassadør til Norsk Tippings konkurrenter, og dette fører til mediehysteri og mye negativ omtale for den eller de det gjelder.

Det er mange smale idretter i Norge i dag og det er naturligvis ikke alle som tjener like gode penger på det de driver med. Det er også meget begrenset hvor mye støtte man kan få fra forskjellige instanser og til syvende og sist fører dette til at rekrutteringen blir dårlig og at det ikke ‘lønner’ seg å drive med dette.

Man kan saktens si seg imponert over slike mennesker som allikevel velger å satse selv om de ikke er i verdenstoppen, og et naturlig eksempel å trekke frem kan være Cathrine Larsåsen. Da hun inngikk sin avtale med et slikt selskap ble det stor oppmerksomhet rundt dette, men utøveren selv sa at hun ikke hadde noe valg. Det var ingen støtte å hente i Olympiatoppen og heller ingenting på andre plasser, og dette førte til at hun måtte gjøre det valget hun gjorte. Hun ble etter hvert presset ut av avtalen av Norges Friidrettsforbund og er nå naturligvis på utkikk etter sponsorer.

I en idrett som stavsprang hvor hun dessverre ikke er i Europatoppen er det naturligvis lite penger å hente i form av sponsorer, og utøveren har selv sagt at hun får inn sine penger gjennom ekstrajobb på butikker og litt støtte fra foreldrene. Er det slik vi skal ha det i norsk idrett? Er det slik at man ikke skal kunne skaffe seg de sponsorene man vil? Faktum er at å lenge du er avhengig av et forbund for å kunne delta i stevner kan du glemme det. Det er for eksempel ikke André Villa, og derfor kan han ufortrødent hente sine sponsorkroner fra hvor han vil – inkludert utenlandske spillselskaper.